Påfyll og vedbod

Høst og peis. Å så koselig, tenkte jeg. Gradestokken synker ned mot 0. Det ryktes om snø i høyere strøk og jammen er det trekkfullt og kaldt også for oss som bor i lavlandet. Med tente stearinlys og spjelet åpnet var jeg klar for høstens første peiskveld. Et glass rødvin kunne man kanskje også unne seg, sa jeg til meg selv og tenkte på spørsmålet jeg hadde fått før i dag. Får du noe påfyll? Det skulle jeg i hvert fall sørge for i kveld, sa jeg til meg selv og tenkte på både peiskosen og rødvinen. Perfekt påfyll, det vel, som jeg skulle gi meg selv!? Det var bare det med vedboden. Den lot seg åpne. Det vil si, etter at jeg åpnet døren falt en god del ut. Det første var greit å plukke opp igjen. Det var nemlig flasker og papp og papir, som skulle ha vært levert til miljøstasjonen. Det var nok også et par poser med metall og to papirposer som inneholdt blomsterpotter. Slike som står ute hele sommeren, med planter som man tror skal blomstre og blomstre så vakkert. Det tok litt tid å samle opp alt sammen igjen og da fikk jeg tråkket innenfor og møtte en «vegg» med gamle aviser, to soveposer, et delvis oppslått telt, diverse hageredskaper, en gressklipper, diverse malingsspann og redningsvester til barn, størrelse fra 2 år og oppover.
Jeg fortsatte ferden innover i vedboden og forsøkte å skimte litt gran og furu, eller en osp, eik, rogn eller bjørk. Å kjære min vedbod, la det være litt bjørkeved så jeg kan få litt varme og «påfyll» i kveld, tenkte jeg og stanget hodet i et barnesete, før jeg snublet i nok et malingsspann og ramlet halvveis over fire nye vinterdekk. Etter å ha flyttet en kantklipper, en gressklipper, noe hardt og tungt jeg ikke aner hva er og åpnet diverse esker som kanskje kunne inneholde noe spennende, og for så vidt inneholdt en av de noe interessant, snublet jeg over noe som ved første øyekast kunne se ut som trevirke, beregnet til brensel. Men da var det ikke lenger nok lys til å se og jeg måtte skritte over alt en gang til og gå tilbake, inn i huset og finne lommelykt. Med lommelykt og nytt pågangsmot gikk det bedre denne gangen og jeg kom over både tennisballer, badeballer og hengekøyer før jeg faktisk også fant oljen vi har lett etter i hele sommer, som skulle vært brukt til terrassen. Jeg fant også snøbrett og skistaver, men noen ski kunne jeg ikke finne og hadde jeg funnet de, hadde jeg kanskje brukt de som brensel. Det var dette påfyllet…
Men så, lengst der inne i vedboden lå de, vedkubbene fra i fjor eller i forfjor. Aller bakerst. Bak hele sommeren så lå de der, helt stille, og knusk tørre. Lykke! Påfyll!
Med rødvin i glasset og veden som knitrer i peisen, så kan tanken om at det kanskje skal omorganiseres i vedboden, bli liggende en liten stund til. Det får bli en annen kveld.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

LEDIGE LOKALER

Det er mange slike ledige lokaler i Halden sentrum ...


På min lille gåtur fra hjemmet til arbeidsplassen blir jeg både glad og litt trist. Glad over det vakre og fine og trist over forfall og tomhet. Tomme, mørke vinduer i sentrum i byen er trist.

Det lille sentrum som Halden har, bør speile byen som forøvrig bugner av kulturell og menneskelig kapital. Og hva mener jeg så med det; Her i Halden arrangeres flere kulturarrangementer enn det strengt tatt er innbyggere nok til å fylle.


Men det virker som om det siste ikke er et så stort problem. Ikke et sete er ledig når byens kulturliv inviterer til rock, jazz, klassisk, teater, dans, korslag. Sykkelritt,hockey og håndballkamper går vi på. Sommerens allsang og historiske vandringer likeså og byens nye storstue, Brygga Kultursal gir haldenserne opplevelser i form av Riksteateret, verdensartister, såvel som lokale oppsetninger med barneteater. Det Norske Blåseensemblet, storband og korps har nylig samarbeidet i en åpen dag med full trøkk av mennesker hele tiden. Bibliotek,bokhandlere og andre samarbeider om litteraturdager og kulturnatt. Galleristene innbyr til utstillinger hele året. Men, med all denne kulturelle virketrangen, hvorfor er det da så mange tomme lokaler i sentrum. Velger haldenserne å legge igjen sine penger hos kulturarrangørene og legger ellers handleturene ut av byen. Hva vil det gjøre med sentrum? Det undrer jeg meg over om dagen.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Tre på taket

Nedlagt bakeriutsalg i Storgata

Jeg går daglig i bygatene i Halden og det er virkelig noe jeg undrer meg over om dagen. Når vi som privatpersoner bytter adresse så flytter vi med oss gjerne navneskilt og postkasser… Når forretninger og næringsvirksomheter opphører, henger det ofte igjen fine skilt som bare blir triste å lese. Det gikk kanskje ikke så bra, og ingen andre har flyttet inn heller.

Tre på taket

Hus trenger folk og folk trenger hus…. En helt spesiell eiendom som er tom og forlatt og til salgs, går jeg også forbi hver dag. Selv om det nå er høstfarger og huset er vakkert, er treet på taket en sørgelig påminnelse om at dette huset også trenger folk som kan ta vare på det. Er det virkelig ingen «onkel skrue» (offentlige eller private) som kan se mulighetene i det gamle Arbeidersamfundet/Studentsamfundet i Halden?

Halden Arbeidersamfunn

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hyggelig tradisjon

Det er noe med tradisjoner. En av mine juletradisjoner har vært å oppsøke en gravlund, eller minnelund, for å tenne lys og minnes de familiemedlemmene eller andre kjære, som da de levde, betydde noe helt spesielt for meg. Det er snart 30 år siden og over 20 år siden jeg selv fikk ansvar for et gravsted på Nordstrand, med mine foreldres navn risset inn i en gravstein. Jeg betaler for stell av grav og hvert år er det et riktig så fint blomsterbed med røsslyng om høsten. Sammen med mine foreldre, Liv og Ola, er også min «oma» , Anna-Mathilde og min morfar Gustav som jeg aldri møtte, da han døde sju år før jeg ble født, gravlagt på samme plass og de har derfor sine navn risset inn på den samme steinen.
Flere slektninger har sine minnesteiner på den samme minne/gravlunden. Jeg kan huske mange fine episoder og hendelser fra mine møter med mine slektninger, min tante som de siste årene hun levde satt i rullestol og at jeg trillet henne ute og hun ropte at jeg måtte – vær så snill, sette ned farten!, eller ville jeg prøve å drepe henne,kanskje?.. Hennes yngre bror – som også har sin stein, hvor dødsdatoen, 24.12. er risset inn og jeg husker godt den julaften da han omkom i en arbeidsulykke og familien var samlet til en ganske anderledes jul.
Hver stein som står på gravlunden bærer med seg navn og datoer som vitner om mange mennesker og deres historier, vevd sammen med familie og slektninger som kommer etter. Historier og hendelser fortelles videre, navn går i arv og i min egen familie har nå min oma og morfars navn blitt gitt videre til to av deres tippoldebarn. På Lillehammer vokser det nå opp to søsken, ei lita Mathilde og en liten Gustav.
Jeg børstet vekk snø fra steinen og tente en lyslykt på bakken og tenkte at denne tradisjonen er ganske hyggelig.

Nordstrand kirkegård julen 2010

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

Å ha tid

En tekopp og en skvett med akevitt ...


Har du tid til det du à? Tid til å besøke venner? Ja, denne ene dagen i romjulen ble det tid til venninnebesøk og en lang tur i barndommens gater. Med te, tur, akevitt, spill og latter ble også denne dagen og møtet med Anna-Maria en skikkelig god dag.

Næei, så fine gardiner Wenche. De passer helt perfekt ...

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Teater og livet

Når jeg nå har fortalt om en julebløff, der jeg og en venn fra skoledagene spilte roller i julen, er det neimen ikke alltid så lett å være sikker på hvilke roller vi spiller for oss selv og for hverandre, nettopp i julen. Julen kan være noe å glede seg til, men også mange har et litt anstrengt forhold til mye av det som foregår. Og kanskje at det nettopp er så MYE som foregår, er noe av kjernen til at det hele blir anstrengt.
Er du ferdig til jul? sier vi til hverandre og forteller både om at – i år gjorde jeg meg ferdig med alle gavene i oktober, eller – jeg kjøper inn eller lager litt gjennom hele året, så er i hvertfall det «i boks».
Og for ikke å snakke om alt annet som legges i bokser, eller i pyntede glass. Julen betyr så uendelig mye… Det er høytid, kirkebesøk, solen som snur, familie på besøk, eller ikke, det er fulle tog og fulle julebordgjester, det er fullt i butikkene og fullt på parkeringsplassene. Det er i grunnen fullt opp med alt. Det er på både godt og vondt….. Nesten som en karusell, du ikker kommer av. Den snurrer og snurrer, fort, fort….. Og iblant kommer noen på og andre blir kastet av, i fart. Det gjør i hvert fall vondt.
Men vi smiler og nikker og ønsker hverandre god jul. Vi spiller med så godt vi kan og forteller om at vi – har helt sluttet å stresse, gjør bare hyggelige ting, det vi innerst inne har lyst til. Noen skriver ikke julekort, andre skriver hundre. Noen er sammen hjemme og andre reiser langt bort… Noen drømmer om å gjøre noe annet enn det de gjør og på den måten er vi alle i et julefellesskap med andre som spiller roller i julen.
Det får være opp til enhver å finne sin egen hovedrolle, men at det finnes mange andre, viktige karakter- og biroller, kan også være greit å vite. Selv skal jeg gi bort teaterbilletter i julegave, for på teateret skjønner vi mer av selve livet, vårt eget og andres.

Her i rollen som vedbærer ...

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Julebløffen

I min julekasse på hjul har jeg funnet en julespilledåse, en som man trekker opp i bunnen og å se denne igjen nå fikk meg til å huske en morsom episode fra barndommen. Barn og barn… Det kan nok være vi var langt inn i tenårene.. Per Asbjørn og jeg, da vi en dag fant på å ringe tyve utvalgte. Det var da vi enda brukte telefonkatalog og hadde grått telefonapparat, eller svart, og måtte løfte av røret. Nøye utvalgte personer i bydelen ble utvalgt, vi gikk systematisk til verks og valgte ut adresser spredt rundt i hele bydelen, den som ligger omtrent midt mellom Østensjøvannet og Østmarka. Vi var også nøye med å velge ut like mange av hvert kjønn. To tre spørsmål ble notert og dermed var bløffen i gang; – God dag. Vi ringer fra et juleopplysningsinstitutt og om du har tid til å svare på to enkle spørsmål som gjelder ditt forhold til julesanger. Ja, du har det ja. – Tusen takk. (fnis-fnis!!!)

Per Asbjørn og meg på et annet planleggingsmøte ...


– Vi skal nå spille et opptak av fem kjente julesanger for deg og så lurer vi på om du kan gjenkjenne noen av disse. Klarer du alle fem, får du premie. Er det forstått? Ja, det er fint. (fnis-fnis) Da setter vi i gang, og når opptaket er over, er det bare å si høyt alle du kommer på. –
Så vidt jeg husker byttet Per Asbjørn og jeg på å ringe, snakke og å trekke opp spilledåsen, som KUN SPILTE GLADE JUL OM IGJEN OG OM IGJEN.
Men du verden så mange forslag vi fikk!!! Og for en morsom romjulsettermiddag for oss. Om vi gikk gjennom svarene og drømte om jobb i et Statistisk senter eller noe?… Det kan hende. Sammen med Spilledåsen lå nemlig et liten lapp, med 4 -Jeg er så glad… 3- Et barn er født i Betlehem, 5- Så går vi rundt… 9 -Glade jul. Det står også at den eldste vi «intervjuet» var 65 år og den yngste 21.
Det var jo heller ingen som fikk fem rette. Men vi passet selvsagt på å ønske alle sammen en fortsatt glad jul!

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Venner

Da vi flyttet fra Oslo til Halden for over ti år siden hadde vi et nettverk med venner og naboer som vi har opprettholdt kontakten med. Sommeren 2010 kom Vigdis og Bjørn på besøk. De er nå bosatte i Brüssel, men sammen med resten av vårt gamle nabolag, «Jørnslauget», har de, minst en gang i året, kommet til Halden. Vi har vært sammen på nyttårsaften, kompelag og bursdag…. Vi har feiret sammen, opplevd turer, opera og teater, men har også grått, over venner som har gått bort.
Noen naboer blir venner. Noen naboer som blir venner oppdager at et stykke bak i tid er man sågar i slekt, «min» Hans og Bjørn er i slekt fra Trøndelag. Naboer som blir venner har ofte barn på samme alder og det var tilfelle i vårt gamle nabolag og derfor var det mye kontakt gjennom hyppige foreldremøter, fotballturneringer, korps og natteravn …….
Snart er det tid for flere opplevelser, lutefisk på Lorry, nyttårsfeiring i Gamlebyen og operaen Carmen på Fredriksten festning i Halden i juni 2011. Gode venner er godt miljøvern for kroppen.
Her er noen av dem samlet ved en tidligere anledning hjemme hos oss.

Fra et vennelag i Halden i 2001

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Jul på hjul

Den gamle nissen ...

Jeg har i dag tatt fram skrutrekker, gardintrapp og vaskebøtte. Det er tid for å hente julens «krimskrams» som er satt bort på hemsen i en stor plastkasse på hjul. Der er det diverse juletrepynt, noen nisser, julelys og noe som jeg aldri helt vet hva er og hva det skal brukes til. Men vi tar det fram hvert år og vender og snur på hver gjenstand og legger det forsiktig tilbake i julekassen på hjul. Skrutrekkeren må brukes for å løsne gardinstenger og henge opp julens gardiner i lin. Vaskebøtten er i flittig bruk, både på hemsen og over vinduene og gardinstengene.
Noe av julepynten i kassene bruker familien lang tid på. Det er alle stjernene og stakene, som skal lyse så vakkert i vinduene, men akk, hvert år er det noen som ikke vil lyse og bare legges tilbake i kassen med hjul, i påvente av et aldri så lite mirakel skal skje der oppe på hemsen til neste desember. I mellomtiden går vi ut med lommebøkene våre, og heldigvis er det åpne forretninger på søndager nå i desember, og så blir det kjøpt inn en ny stjerne eller stake som lyser. Derfor har vi svært mange av dem. Sikkert nok til alle vinduene. Men vi vil ikke overdrive heller og etter å sett på alt vi har, blir vi enige om at vi konsentrer oss om kjøkkenvinduene. Vi orker simpelten ikke å julepynte «over alt».
Men så er det noe som ligger i kassen, som har en helt annen verdi. Det er de juleaktige sakene, i leire, papp, tre eller garn, som barna har laget opp gjennom årene, i barnehager og skoler. Med fire barn og etter hvert barnebarn blir det mye av diverse skåler, trefjøler, juletrepynt som vi alltid setter fram, godt synlig og gleder oss over morsomme minner.
Juletradisjonene kommer snikende og legger seg som et varmt teppe over oss på denne tiden. Så lenge det er varmt og godt er det bra. Men når det begynner å bli litt klamt, får man kanskje tenke over hvem som egentlig har styringen.
Jeg har en nisse som jeg tar fram hvert år. Den har vært i min eie etter at min mor døde for over 20 år siden og før det tilhørte den min mormor, som igjen har fått den fra……… ? Lenger tilbake vet jeg ikke, men denne nissen får nå stå i mitt julevindu og hilse på forbipasserende, nettopp i den samme gaten, der nissens tidligere eier bodde som barn, for hundre år siden.

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

Noen som kjenner seg igjen?

Sånn går det, når det ikke går ...

– Til din informasjon er det før årets sesongsproduksjon gjort forbedringer på lokket slik at det skal være enklere å bruke glasset….. sto det å lese i brevet fra Stabburet som min mann fikk tilsendt etter at han for en tid tilbake, temmelig uhøflig, overøste forbrukertelefonen med noen upassende ord, etter å ha skrudd, lagt i varmt vann, spiddet og hakket i stykker et lokk på sylteagurkglasset, uten å oppleve annet enn at det flytende innholdet rant utover kjøkkenbordet, hans skjorte, utover vår golden retriever og ned i tregulvet.
Jeg har en mann, som til tider, kan være i overkant tålmodig, forståelsesfull og utholdende, men dette glasset med sylteagurk, fikk virkelig trønderen til å nærmest fly i flint à la en Eyvind Hellstrøm.
– Vi setter pris på tilbakemeldinger fra våre forbrukere, sto det videre å lese i brevet en vennligsinnet hilsen Forbrukerservicen ved Stabburet. I i brevet som kom allerede dagen etter utblåsingen fra trønderen, som til de grader, blåse i barten på kjøkkenet denne dagen.
Så kom det noe godt ut av det, i form av et Universal presentkort à kr 100,-, samt vedlagt en lokkåpner, som – forbrukerservicen håper vil være til hjelp.-
– Takk for at du ga beskjed, – ble brevet avsluttet med.
Og den tok jeg til meg. Jeg som fra før har minst fem sylteagurkglass med istykkerslåtte lokk, stående i skapet….
Vi går kanskje inn i høysesongen når det gjelder disse agurkene i lake. Da kan det være greit å være opplyst om at ifølge forbrukerservicen på Stabburet har de nå jobbet med å forbedre kvaliteten på lokkene og de startet i juli i år med endrede lokk. Så da så.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer