Herman

Jeg var i en helt spesiell seremoni i Vestre gravlund nye kapell, 2. september i fjor. Det var en minneseremoni for Herman Hûbenbecker som døde 20 august. Herman var en som alle ble glad i og det var derfor ikke uventet at det var så mange tilstede at svært mange måtte stå under hele seremonien, som også varte mye lenger enn gravferdsseremonier oftest gjør. Det var en vakker seremoni. En seremoni Hermans i ånd, men som også tok mye hensyn til alle de som ønsket å takke og minnes Herman på så mange ulike måter. Det var ingen prest som forrettet. Jon Michelet ønsket velkommen, varmt og inkluderende. Som Herman hadde likt akkurat den åpningen! Annik Borthen, Hermans ektefelle og livsledsager gjennom alle år holdt en gripende og varm tale og barna, Jonas og Thea mintes pappan sin med musikken, Trøstevise. Det var solosang og pålegging av roser fra alle Hermans kolleger ved Oppsal Samfunnhus barnehage. Eller alle «de flotte folka i barnehagan» som Herman selv ville ha kalt dem. Herman, som var oppvokst på Vålerenga, var alltid en østkantgutt og han var stolt av det. På minneseremonien stilte den ene etter den andre opp og takket for vennskapet fra guttedagene, takket for inspirasjonen fra studievenner og kolleger. I tillegg til taler fra Østensjø Rødt, Sveinung Mjelde fra Klassekampen, var det også korsang ved Sosialistisk kor og minneord fra Utdanningsforbundet og flere. Men når alle sang Høstvise av Tove Jansson var det for meg, den teksten som vil minne meg om vakre og fantastiske Herman, som gjennom så mange år, har tatt vare på barn og voksne i en barnehage som han fylte med lek og kjærlighet.

Han utfordret, både seg selv og omgivelsene, han undret seg, han var åpen og han var hemmelighetsfull. Han var en jeg alltid hadde tillit til, en som alltid så barna og så mennesket. Herman var kunnskapsrik og sårbar. Han hadde for lengst skjønt at den beste måten å være interessant på – er å være interessert. Nå er Herman død. For oss som var så heldige å ha møtt og kjent Herman, så er det tomt og trist at han ikke lenger er blant oss. Jeg var ikke alltid enig med Herman, men jeg så og vet at alle barna var glad i han, som jeg selv var. Han betydde noe helt spesielt for så mange, også for mine tre barn som har gått i barnehagen på Oppsal, der leken, undringen og fantasien fikk næring.
For Herman var det viktig at unga skulle gå styrket ut av barnehageporten, på veien videre i livet. På foreldremøtene var det allsang og det hendte ofte at møtene utviklet seg til mer som hyggesamvær blant venner. Om ikke alltid dugnadene var like godt forberedt når det gjaldt de praktiske forberedelsene og at alt verktøyet var på plass, ble det alltid god stemning og Herman var alltid glad for at alle kom og ekstra glad når de ble lenge. For det var alltid mye å diskutere og snakke om. Han var en respektert leder og en trofast venn som jeg og mange vil savne, men også minnes med glede. Fra et fullsatt kapell var det så mange som fortsatte å trøste hverandre utenfor kapellet, med smil, varme klemmer, gode omfavnelser og klapp på kinnet for mange som ikke hadde sett hverandre på lenge, deling av historier og minner, i Hermans ånd.Teksten i Høstvisen fortsatte og synge i mitt indre og jeg tenkte at selv denne dagen, hadde Herman hatt noe å lære bort til oss, om livet og hverandre;

– Jeg leter etter noe som vi kanskje glemte helt,
men som du kunne hjelpe meg å finne.
En sommer går forbi. Den er alltid like kort.
Det er drømmen om det vi kunne vinne.
Men du vil kanskje komme før skumringen blir blå
og før engene står tørre og tomme.
Kankskje finner vi hverandre. kanskje du og jeg kan få
se det blomstre før dagen er omme.

Skynd deg nå elskede. Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys. Det nærmer seg natten
og snart er en blomstrende sommer slutt.

Nå blåser stormen ute og stenger sommerens dør.
Det er for sent til å danse og leke.
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men mer enn du noen gang får vite.
Nå ser vi fyr som blinker på høstens lange kyst.
Hører bølgene slå imot stranden.
Ett eneste er viktig, og det er hjertets lyst
og at vi får være sammen med hverandre.

Skynd deg nå elskede. Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys.Det nærmer seg natten
og snart er en blomstrende sommer slutt.

Om Wenche Erichsen

Født i 1957 i Oslo, bor nå i Halden der jeg er daglig leder ved Halden Frivilligsentral. Er gift og har barn og barnebarn. Allsidige interesser, samfunn og kultur.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

1 svar til Herman

  1. Aud Ingrid sier:

    For et vakkert «minneord» Wenche!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s