En sofa fra Ikea.

Idet jeg drar av trekkene fra to «hvite» sofaer fra Ikea slår det meg hvor anstrengt forhold jeg har til sofaer. Og lurer muligens litt på hvorfor jeg har det dårlige forholdet til akkurat det sittemøbelet som jeg trolig akkurat i dag, skulle hatt det beste forholdet til – eller i hvert fall den beste sofaen å ligge rett ut på, når rygggen plutselig ble stiv og vond. Alle gode råd jeg har innhentet har handlet om å ikke sitte, men gå og hvile, aller helst, ligge rett ut på en sofa.
Vel, nå har jeg i hvert fall muligheten. To sofaer med hvitt trekk har nettopp kommet inn i mitt hus og nå handler det om å vaske og strekke og trekke på igjen. Dette står jeg «midt opp i» og mens vaskemaskinen durer, undrer jeg meg litt over det spesielle forholdet jeg har til mine sofaer, eller sofalignende sittemøbler.

Ja, for jeg har hatt mange «rariteteter» opp gjennom årene. Den jeg fortsatt har, som er en av favorittene, er en sort jernseng, en slik gammel, med knotter på toppen. Den er absolutt ikke god å sitte i, litt vaklete, vanskelig å på tilpasset en madrass til på målene, men med puter, skinn og tepper, er den helt fortryllende og dessuten har den nylig vært utlånt til filminnspilling, der handlingen var lagt til London på 1930 tallet. Vel, det var den. Resten av familien har i grunnen aldri likt den jernsenga så godt, så når en i filmteamet ble så begeistret og ville kjøpe den, så var det nok noen som krysset fingrene; yess! – Men det selvsagt ikke noe salg. Så nå står den fortsatt hjemme hos oss, men dessverre er den ikke i bruk. For, som sagt, ikke god å sitte i – eller de andre i familien synes i hvert fall det er viktig; en sofa skal være god å sitte i og da er jernsenga utstemt og må finne seg i å være bortsatt. Og jeg må betale «prisen» for å bo sammen med noen. «noen» vil ha en sofa som er god å sitte i. Men tilbake til meg og sofaer. En gang hadde jeg en gammeldags sofabenk, kjøpt på loppemarked. Den hadde to skap på hver side og høy utskåret rygg og vi brukte mye penger på å trekke den om i lilla og rustfarger. Den knirket en del og tok veldig mye plass.
Under en ommøblering hjemme, etter at familien ble større ble storfamilien enige om at nå måtte vi få oss en ordentlig sofa. Ikke en tre seter og toseter, men en gedigen hjørnesofa, der alle kunne få plass. Den var fin å ha i hele jula det året. Etter at jeg måtte rydde en leilighet etter et moren min døde, ble det på nytt et sofaskifte; ut med hjørnesofaen og inn med to seter og treseter og et stort glassbord. Det varte bare en kort stund før det ble en ny hjørnesofa, hjemmesnekret, for da hadde familien blitt enda større og vil hadde også fått hund.
Etter flyttingen til enda større hus ble det på nytt; to og tre seter, rødt og i ull. Så startet barna og flyttet ut og de røde sittemøblene ble sendt med. Det var SÅ greit for meg, men min mann, som for så vidt endelig hadde begynt å venne seg til en viss standard på sittekomforten i heimen, hadde noen innvendinger til den storslåtte utflyttingsgaven….. Dessuten hadde vi etter hvert fått to hunder og rød sofa og hundehår er ikke akkurat så heldig… Så kom jernsenga tilbake, men akk, det varte bare en liten stund, så fikk den følge av en ny hjørnesofa, tilpasset hundenes farger.

Jeg fikk lurt inn jernsenga i tillegg, etter å ha kvittet oss med diverse oppbevaringsmøbler og fikk gitt bort alle tingene som hadde vært oppbevart inni møblene. Og dermed forsvant både lysestaker, middagsservise og diverse saker… Men så, i farten, ga vi også bort hjørnesofaen, da det var mest praktisk for en annen av barna som flyttet ut…. med akkurat hjørnesofa. Og dermed var jernsenga grei å ha, igjen!
I mellomtiden var det kommet to digre sofaer inn i huset vårt, eller de er egentlig ikke sofaer….. De kommer fra Canada og er av daybed-varianten. De var kjempefine nye og har vært brukt som dobbelseng for overnattingsgjester. Fine å slumre i og sittestilleoglesebok i. Nå er den ene kastet og den andre får duge til hundesofa, mens jeg setter trekk på de to nye sofaene som har kommet i hus. De to nye er her bare midlertidig, sammen med sønnen vår, som leter etter et nytt sted å bo. Og når han flytter ut igjen, sammen med de to sofaene sine, skal jeg ta et oppgjør med jernsenga og han jeg bor sammen med. I mellomtiden skal jeg i de nærmeste ukene tilbringe litt kvalitetstid, i en sofa fra Ikea.
Om jeg kom noe lenger i forhold til mitt noe dårlige forhold til sofaer, vet jeg ikke, men da jeg vokste opp i Oslo på 1960 og 70-tallet fortalte jeg tidlig mine venninner, at i min framtidsdrøm skulle jeg ikke omgi meg med møbler, i min drøm skulle jeg ha store åpne rom og bare bokhyller og puter på gulvet…