Påfyll og vedbod

Høst og peis. Å så koselig, tenkte jeg. Gradestokken synker ned mot 0. Det ryktes om snø i høyere strøk og jammen er det trekkfullt og kaldt også for oss som bor i lavlandet. Med tente stearinlys og spjelet åpnet var jeg klar for høstens første peiskveld. Et glass rødvin kunne man kanskje også unne seg, sa jeg til meg selv og tenkte på spørsmålet jeg hadde fått før i dag. Får du noe påfyll? Det skulle jeg i hvert fall sørge for i kveld, sa jeg til meg selv og tenkte på både peiskosen og rødvinen. Perfekt påfyll, det vel, som jeg skulle gi meg selv!? Det var bare det med vedboden. Den lot seg åpne. Det vil si, etter at jeg åpnet døren falt en god del ut. Det første var greit å plukke opp igjen. Det var nemlig flasker og papp og papir, som skulle ha vært levert til miljøstasjonen. Det var nok også et par poser med metall og to papirposer som inneholdt blomsterpotter. Slike som står ute hele sommeren, med planter som man tror skal blomstre og blomstre så vakkert. Det tok litt tid å samle opp alt sammen igjen og da fikk jeg tråkket innenfor og møtte en «vegg» med gamle aviser, to soveposer, et delvis oppslått telt, diverse hageredskaper, en gressklipper, diverse malingsspann og redningsvester til barn, størrelse fra 2 år og oppover.
Jeg fortsatte ferden innover i vedboden og forsøkte å skimte litt gran og furu, eller en osp, eik, rogn eller bjørk. Å kjære min vedbod, la det være litt bjørkeved så jeg kan få litt varme og «påfyll» i kveld, tenkte jeg og stanget hodet i et barnesete, før jeg snublet i nok et malingsspann og ramlet halvveis over fire nye vinterdekk. Etter å ha flyttet en kantklipper, en gressklipper, noe hardt og tungt jeg ikke aner hva er og åpnet diverse esker som kanskje kunne inneholde noe spennende, og for så vidt inneholdt en av de noe interessant, snublet jeg over noe som ved første øyekast kunne se ut som trevirke, beregnet til brensel. Men da var det ikke lenger nok lys til å se og jeg måtte skritte over alt en gang til og gå tilbake, inn i huset og finne lommelykt. Med lommelykt og nytt pågangsmot gikk det bedre denne gangen og jeg kom over både tennisballer, badeballer og hengekøyer før jeg faktisk også fant oljen vi har lett etter i hele sommer, som skulle vært brukt til terrassen. Jeg fant også snøbrett og skistaver, men noen ski kunne jeg ikke finne og hadde jeg funnet de, hadde jeg kanskje brukt de som brensel. Det var dette påfyllet…
Men så, lengst der inne i vedboden lå de, vedkubbene fra i fjor eller i forfjor. Aller bakerst. Bak hele sommeren så lå de der, helt stille, og knusk tørre. Lykke! Påfyll!
Med rødvin i glasset og veden som knitrer i peisen, så kan tanken om at det kanskje skal omorganiseres i vedboden, bli liggende en liten stund til. Det får bli en annen kveld.

Om Wenche Erichsen

Født i 1957 i Oslo, bor nå i Halden der jeg er daglig leder ved Halden Frivilligsentral. Er gift og har barn og barnebarn. Allsidige interesser, samfunn og kultur.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s