Kløtsj

Bil uten kløtsj

Bil uten kløtsj


Å eie en bil kan by på så mange slags utfordringer. Å «eie» en mann som må ta toget kl. 13 for å rekke og være på jobb kl. 16! kan også by på litt av hvert…. Når både mannen skal rekke toget, jeg skal overta en bil og rett etter overlevere en nøkkel til et band fra Skottland, som i en times tid hadde stått hutrende utenfor et lokale og ventet sammen med en fotograf, ble det rett og slett en for stor påkjenning for friksjonskoblingen. Svinghjul, friksjonsplate, girkasse, trykkplate og membranfjær… Det var en fæl lyd og «noe» gikk fullstendig galt da jeg skulle frakte mannen til 13-toget, fordi 14-toget selvsagt ikke gikk på en helligdag. Dermed stoppet turen på en busstopp og sønnen ble tilkalt med en bil med frisk kløtsj! men akk! Østfoldbanen gikk som den skulle og mannen kom ruslende tilbake og kunne konstatere – at han nok kom for sent til jobben og at han måtte ta 15-toget i stedet. I mellomtiden var bergingsmann (hvorfor har de alltid en påtent sigarett mellom leppene og den henger også på plass hele den tiden det tar å få bilen på bergingsbilen og fraktet den til verkstedet…) Ganske imponerende det der… å beholde sigaretten mellom leppene, mener jeg. Vel, jeg inviterte mannen inn til min jobb på en kopp grønn te og eieren av verkstedet, som utrolig nok, også jobbet denne 1.påsekedagen, kunne fastslå at en ny clutch ville koste mellom fem og åtte tusen. Ja, det var jo litt, konstaterte min mann, like rolig. Lite å gjøre med det…. Og da synes jeg han fortjente en kvikklunsj.
Skotskt band på vei

Skotskt band på vei


Det var tross alt påske og fotografen og det skotske bandet hadde kommet hutrende for å hente nøkkelen og til slutt rakk mannen 15-toget og hun som egentlig skulle ha låst inn fotografen og bandet fra Skottland, hun kom og ga meg et helt brett med dagferske egg og insisterte på å kjøre meg hjem. Det kunne gått mye verre, hva om kløtsjen hadde røket da min mann kjørte hjem fra jobben midt i natten. Da hadde farten vært mye større og det kunne gått riktig så galt. Det virker som om det går galt for norske Eva Joly i Frankrike om dagen også. Hun sliter med dårlige meningsmålinger og dessuten har hun blitt en hakkekylling, ifølge mediene. Ja, den påsken, den påsken…..

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Herman

Jeg var i en helt spesiell seremoni i Vestre gravlund nye kapell, 2. september i fjor. Det var en minneseremoni for Herman Hûbenbecker som døde 20 august. Herman var en som alle ble glad i og det var derfor ikke uventet at det var så mange tilstede at svært mange måtte stå under hele seremonien, som også varte mye lenger enn gravferdsseremonier oftest gjør. Det var en vakker seremoni. En seremoni Hermans i ånd, men som også tok mye hensyn til alle de som ønsket å takke og minnes Herman på så mange ulike måter. Det var ingen prest som forrettet. Jon Michelet ønsket velkommen, varmt og inkluderende. Som Herman hadde likt akkurat den åpningen! Annik Borthen, Hermans ektefelle og livsledsager gjennom alle år holdt en gripende og varm tale og barna, Jonas og Thea mintes pappan sin med musikken, Trøstevise. Det var solosang og pålegging av roser fra alle Hermans kolleger ved Oppsal Samfunnhus barnehage. Eller alle «de flotte folka i barnehagan» som Herman selv ville ha kalt dem. Herman, som var oppvokst på Vålerenga, var alltid en østkantgutt og han var stolt av det. På minneseremonien stilte den ene etter den andre opp og takket for vennskapet fra guttedagene, takket for inspirasjonen fra studievenner og kolleger. I tillegg til taler fra Østensjø Rødt, Sveinung Mjelde fra Klassekampen, var det også korsang ved Sosialistisk kor og minneord fra Utdanningsforbundet og flere. Men når alle sang Høstvise av Tove Jansson var det for meg, den teksten som vil minne meg om vakre og fantastiske Herman, som gjennom så mange år, har tatt vare på barn og voksne i en barnehage som han fylte med lek og kjærlighet.

Han utfordret, både seg selv og omgivelsene, han undret seg, han var åpen og han var hemmelighetsfull. Han var en jeg alltid hadde tillit til, en som alltid så barna og så mennesket. Herman var kunnskapsrik og sårbar. Han hadde for lengst skjønt at den beste måten å være interessant på – er å være interessert. Nå er Herman død. For oss som var så heldige å ha møtt og kjent Herman, så er det tomt og trist at han ikke lenger er blant oss. Jeg var ikke alltid enig med Herman, men jeg så og vet at alle barna var glad i han, som jeg selv var. Han betydde noe helt spesielt for så mange, også for mine tre barn som har gått i barnehagen på Oppsal, der leken, undringen og fantasien fikk næring.
For Herman var det viktig at unga skulle gå styrket ut av barnehageporten, på veien videre i livet. På foreldremøtene var det allsang og det hendte ofte at møtene utviklet seg til mer som hyggesamvær blant venner. Om ikke alltid dugnadene var like godt forberedt når det gjaldt de praktiske forberedelsene og at alt verktøyet var på plass, ble det alltid god stemning og Herman var alltid glad for at alle kom og ekstra glad når de ble lenge. For det var alltid mye å diskutere og snakke om. Han var en respektert leder og en trofast venn som jeg og mange vil savne, men også minnes med glede. Fra et fullsatt kapell var det så mange som fortsatte å trøste hverandre utenfor kapellet, med smil, varme klemmer, gode omfavnelser og klapp på kinnet for mange som ikke hadde sett hverandre på lenge, deling av historier og minner, i Hermans ånd.Teksten i Høstvisen fortsatte og synge i mitt indre og jeg tenkte at selv denne dagen, hadde Herman hatt noe å lære bort til oss, om livet og hverandre;

– Jeg leter etter noe som vi kanskje glemte helt,
men som du kunne hjelpe meg å finne.
En sommer går forbi. Den er alltid like kort.
Det er drømmen om det vi kunne vinne.
Men du vil kanskje komme før skumringen blir blå
og før engene står tørre og tomme.
Kankskje finner vi hverandre. kanskje du og jeg kan få
se det blomstre før dagen er omme.

Skynd deg nå elskede. Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys. Det nærmer seg natten
og snart er en blomstrende sommer slutt.

Nå blåser stormen ute og stenger sommerens dør.
Det er for sent til å danse og leke.
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men mer enn du noen gang får vite.
Nå ser vi fyr som blinker på høstens lange kyst.
Hører bølgene slå imot stranden.
Ett eneste er viktig, og det er hjertets lyst
og at vi får være sammen med hverandre.

Skynd deg nå elskede. Skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys.Det nærmer seg natten
og snart er en blomstrende sommer slutt.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Kom på besøk i 2012


Min adresse er som før – opp en trapp og inn en dør..
Dette står å lese i en bok jeg har fra 1991. Det er en slik bok som mange av oss hadde den gangen vi skrev det vi skulle huske, i bøker, adressebøker. Min bok er tettskrevet og inneholder i tillegg en mengde løse lapper, julekort og melding om postadresse endring-kort. Min bok, med alfabetregister inneholder også mange foto av ulike blomstermotiv med tekster, samlet av Finn Schjøll. Han har også skrevet dette; En bok for at du skal huske dine nye venner og for all del kke glemme dine gamle venner. En takk til Morten Brun, fotografen, fordi han har latt blomstene fremstå som de er, – på ramme alvor.

Her er solsikker, roser, gladioler, ringblomster, brudeslør, prestekrager, sommerblomster, jordbærblader, geranium, syringer, liljer, bringebær, hortensia, gerbra, tulipaner, eukalyptus, påskelijer, Mârtha-liljer, erteblomster, flamingoblomst, sommernellik, revehale, pyntegresskar og på billedlisten; Vivaldiroser, asters, cala, gul rose,gul sambarose, Ingrid Bergmann rose og Kyss meg over gjerdet som henger frodig over kanten og et godt glass vin…..


Sammen med tekstene som følger blomsterbildene; – magisk og tiltrekkende eller dekadent og deilig, – har jeg notert ulike venner med deres adresse og telefonnummer. Etter hvert som vennene har byttet adresser, fått flere og flere telefonnumre og senere også e-post adresser, har jeg også notert dette. Ut fra nedtegningene i adresseboken kan jeg også lese historiene som forteller om navneendringer, familieforøkelse, skilsmisser, etc. Enkelte venner står oppført på flere steder og har behørig fått tilgodesett mye plass i adresseboka. Det har vært nødvendig. Andre har beholdt sin lille plass i boka, ja, kanskje bare med et lite tillegg på et ekstra telefonnummer.
Men ved siden av, blomstene og tekstene som for eksempel, sier – Som et lys i mørke, som en påminnelse, et utropstegn! Så flyktig – så trofast. Hver gang du er her vet jeg at nå er det vår, også i meg. –
eller denne; – Rør aldri ved en tradisjon. Vern om din arv. –

Og for meg er nettopp boka, alle navnene og minnene noe verdifullt som minner meg på at å få besøk av mange nye og gamle venner er virkelig noe jeg håper vil skje ofte i dette nye året.
Godt nytt år!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

«Boksen»

Vi har noen sånne fjernkontroller hjemme hos oss, som sikkert mange andre har. I vår familie har vi alltid hatt et eget ord for disse «dingsene». Vi har rett og slett kalt de for «boksen». Hvor er boksen? Hvor la du boksen? og Hvor er boksen nå da? eller ropende opp en trapp; Har du sett boksen? Ingen her hjemme forstår noe annet enn at det er fjernkontrollen til TV`n vi snakker om.
Vi kalte den boksen fordi en av de første vi hadde, av typen Philips, var tykk og klumpete. Ja, den så rett og slett ut som en svart plastboks med knapper på!

Etter hvert som de yngre familiemedlemmene flytter ut, blir det av og til noen morsomme episoder når de har besøk eller er på besøk hos andre og spør hvor boksen er… Boksen? Hm…. Hvilken boks snakker vi om her….. At denne «boksen» egentlig heter fjernkontroll har i grunnen vært helt fjernt for de i familien som til og med under oppveksten var vant til at «boksen» lå på et hemmelig sted, i hvert fall fra etter skoletid og fram til barnetv-tid. Ja, ja, hemmelig og hemmelig. Den «hemmelige» plassen til «boksen» i øverste kjøkkenskap var ikke hemmelig så svært lenge. Og da den hemmelige plassen ble avslørt, sørget vi som foreldre for å montere en tidsinnstilling på TV`n, slik at den likevel ikke kunne slås på før barne TV-tid!!
Det var selvsagt unntak under «nå kommer julemorgen»…. og på enkelte merkedager, som julaften og 17.mai (hvis korpsmusikanten måtte holde senga på grunn av feber, noe som skjedde kun en gang.)
Vel, vi kontrollerte tv-tittingen på en helt annen måte for noen år tilbake….
Nå var det fjernkontrollen dette innlegget skulle handle om.
Og for å være helt ærlig, har jeg et ganske så fjernt forhold til hele «boksen». Dessuten har det blitt så mange av dem og jeg har vanskelig for å kontrollere alt de nå kan foreta seg. Å kommunisere med denne «boksen» og stole på at den også får kommunisert riktig med selve TV-apparatet eller opptaksspilleren er jammen noe å bryne seg på….. Opptak ja…. Det får bli en annen gang. Boksen går!

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

En sofa fra Ikea.

Idet jeg drar av trekkene fra to «hvite» sofaer fra Ikea slår det meg hvor anstrengt forhold jeg har til sofaer. Og lurer muligens litt på hvorfor jeg har det dårlige forholdet til akkurat det sittemøbelet som jeg trolig akkurat i dag, skulle hatt det beste forholdet til – eller i hvert fall den beste sofaen å ligge rett ut på, når rygggen plutselig ble stiv og vond. Alle gode råd jeg har innhentet har handlet om å ikke sitte, men gå og hvile, aller helst, ligge rett ut på en sofa.
Vel, nå har jeg i hvert fall muligheten. To sofaer med hvitt trekk har nettopp kommet inn i mitt hus og nå handler det om å vaske og strekke og trekke på igjen. Dette står jeg «midt opp i» og mens vaskemaskinen durer, undrer jeg meg litt over det spesielle forholdet jeg har til mine sofaer, eller sofalignende sittemøbler.

Ja, for jeg har hatt mange «rariteteter» opp gjennom årene. Den jeg fortsatt har, som er en av favorittene, er en sort jernseng, en slik gammel, med knotter på toppen. Den er absolutt ikke god å sitte i, litt vaklete, vanskelig å på tilpasset en madrass til på målene, men med puter, skinn og tepper, er den helt fortryllende og dessuten har den nylig vært utlånt til filminnspilling, der handlingen var lagt til London på 1930 tallet. Vel, det var den. Resten av familien har i grunnen aldri likt den jernsenga så godt, så når en i filmteamet ble så begeistret og ville kjøpe den, så var det nok noen som krysset fingrene; yess! – Men det selvsagt ikke noe salg. Så nå står den fortsatt hjemme hos oss, men dessverre er den ikke i bruk. For, som sagt, ikke god å sitte i – eller de andre i familien synes i hvert fall det er viktig; en sofa skal være god å sitte i og da er jernsenga utstemt og må finne seg i å være bortsatt. Og jeg må betale «prisen» for å bo sammen med noen. «noen» vil ha en sofa som er god å sitte i. Men tilbake til meg og sofaer. En gang hadde jeg en gammeldags sofabenk, kjøpt på loppemarked. Den hadde to skap på hver side og høy utskåret rygg og vi brukte mye penger på å trekke den om i lilla og rustfarger. Den knirket en del og tok veldig mye plass.
Under en ommøblering hjemme, etter at familien ble større ble storfamilien enige om at nå måtte vi få oss en ordentlig sofa. Ikke en tre seter og toseter, men en gedigen hjørnesofa, der alle kunne få plass. Den var fin å ha i hele jula det året. Etter at jeg måtte rydde en leilighet etter et moren min døde, ble det på nytt et sofaskifte; ut med hjørnesofaen og inn med to seter og treseter og et stort glassbord. Det varte bare en kort stund før det ble en ny hjørnesofa, hjemmesnekret, for da hadde familien blitt enda større og vil hadde også fått hund.
Etter flyttingen til enda større hus ble det på nytt; to og tre seter, rødt og i ull. Så startet barna og flyttet ut og de røde sittemøblene ble sendt med. Det var SÅ greit for meg, men min mann, som for så vidt endelig hadde begynt å venne seg til en viss standard på sittekomforten i heimen, hadde noen innvendinger til den storslåtte utflyttingsgaven….. Dessuten hadde vi etter hvert fått to hunder og rød sofa og hundehår er ikke akkurat så heldig… Så kom jernsenga tilbake, men akk, det varte bare en liten stund, så fikk den følge av en ny hjørnesofa, tilpasset hundenes farger.

Jeg fikk lurt inn jernsenga i tillegg, etter å ha kvittet oss med diverse oppbevaringsmøbler og fikk gitt bort alle tingene som hadde vært oppbevart inni møblene. Og dermed forsvant både lysestaker, middagsservise og diverse saker… Men så, i farten, ga vi også bort hjørnesofaen, da det var mest praktisk for en annen av barna som flyttet ut…. med akkurat hjørnesofa. Og dermed var jernsenga grei å ha, igjen!
I mellomtiden var det kommet to digre sofaer inn i huset vårt, eller de er egentlig ikke sofaer….. De kommer fra Canada og er av daybed-varianten. De var kjempefine nye og har vært brukt som dobbelseng for overnattingsgjester. Fine å slumre i og sittestilleoglesebok i. Nå er den ene kastet og den andre får duge til hundesofa, mens jeg setter trekk på de to nye sofaene som har kommet i hus. De to nye er her bare midlertidig, sammen med sønnen vår, som leter etter et nytt sted å bo. Og når han flytter ut igjen, sammen med de to sofaene sine, skal jeg ta et oppgjør med jernsenga og han jeg bor sammen med. I mellomtiden skal jeg i de nærmeste ukene tilbringe litt kvalitetstid, i en sofa fra Ikea.
Om jeg kom noe lenger i forhold til mitt noe dårlige forhold til sofaer, vet jeg ikke, men da jeg vokste opp i Oslo på 1960 og 70-tallet fortalte jeg tidlig mine venninner, at i min framtidsdrøm skulle jeg ikke omgi meg med møbler, i min drøm skulle jeg ha store åpne rom og bare bokhyller og puter på gulvet…

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Emili fyller ti år 1.11.2011.

Emili er med som troll på Dansens Dag 2011


Den 1.11.2001 ble jeg mormor og det var noe helt spesielt som du har hørt andre fortelle om, men som du ikke helt forstår før du har opplevd det selv. Det var fullmåne den natta og når telefonen ringte fra en kjempeglad og stolt pappa som fortalte de fantastiske nyhetene, var det lykke og glede,lettelse, stolthet, takknemlighet og tårer .
Å se Emili første gang på Fredrikstad sykehus og få være så nær og til stede i alle hennes ti år har vært fantastisk. Å få en fortrolighet og få en tillit fra ei jente som Emili, er en gave, som jeg setter stor pris på.Emili har feiret med eget selskap for venner i helgen, med mamma, Silje Kathinka, som «organisator» for en gjeng snakkesalige og aktive 10 åringer..

Emili studerer brønnen på Valdres Folkemuseum i 2010


Når hun i dag fyller 10 år har jeg avtalt å hente henne etter skolen og da skal vi foreta en «Emili og mormor-tur» – det er opplevelser som kan være reiser eller steder vi oppsøker og som bare vi to gjør sammen.
Sommeren før Emili var ett år og hun hadde begynt å reise seg og gå litt, fikk hun kokende vann fra en vannkoker over seg og fikk forbrenninger på bena, armene, hendene og brystet.
Hun måtte være 14 dager på sykehuset og vi var både redde og spente på hvordan det ville gå. Heldigvis gikk det bra og de synlige arrene vil for alltid være der som en påminnelse om at det tross alt, gikk godt, den gangen. Selv om det kunne gått så aldeles ille hvis hun hadde fått det kokende vannet over ansikt og hode.
Da vår hund, Lotta, var borte og opptatt med forberedende fødsel og etter hvert flere uker med «barseltid», satt Emili ved matbordet og brøt plutselig ut i gråt. På spørsmål om hva som var i veien svarte hun; Jeg savner Lotta så veldig!
Emili har kontakt med så mange følelser og hun er så flink til å sette ord på hva hun synes og mener. På vei til hytta dikter vi sanger. Rim og ord og uttrykk er noe vi alltid har lekt oss med. «Nå ser vi ikke skogen for bare trær» er noe vi snakker om…. ofte….
På en ferietur, kom vi hjem med bilen full av steiner og vi hadde til og med funnet et «steinbrød» som har hedersplassen på stua.
Vi skriver reisedagbøker og lager historier som vi tar vare på.

Emili med kornett i skolekorpset i 2010


Fine herlige minner som jeg gleder meg over i dag og som jeg håper Emili vil få glede av, hele livet.
Akkurat i dag er det en stor dag. Tante Vilde, som studerer i Stavanger og som også har et veldig godt forhold til tantebarnet sitt, skulle så gjerne ha vært sammen med Emili på denne dagen. Men Vilde har bedt meg om å legge inn tur på konditori på dagens «Emili og mormor-tur» for å spise berlinerbolle, som er det de to har gjort når de har feiret. Og det kan jeg love. Hva mer dagens tur med bursdagsbarnet skal inneholde, kan jeg ikke røpe her, men lover å komme tilbake, med en blogg fra selve «turen».

Publisert i Uncategorized | Merket med | 3 kommentarer

Loppis

I går var jeg med og arrangerte loppemarked til inntekt for TV-aksjonen. Det vil si, egentlig, i de siste ukene, har jeg vært med og arrangert loppemarkedet. Sammen med en aktiv og gøyal gjeng fra Internasjonal Kvinnegruppe ved arbeidsplassen min, frivilligsentralen i Halden, har vi i noen tid, samlet lopper i annen etasje i huset i Violgaten.
Poser og esker, nett, vesker og kofferter, ryggsekker og kofferter, fulle av ymse saker, har bare stått der oppe og i grunnen ikke vært så mye «i veien». Med diverse plakatskriving og bruk av sosiale medier til å gjøre loppemarkedet kjent, ble det stadig tettere mellom hver eske med nye lopper som kom i hus. Men fortsatt var de bare «der oppe» og jeg hadde egentlig ingen anelse om hvor mye vi egentlig hadde samlet.

To kvelder før lørdagens loppemarked var kvinnene samlet til «håndarbeidskveld». Håndarbeidet denne kvelden besto i å bære ned lopper. Neste kveld også. Det ble endel bæring i trappa, oppsetting av bord, stabling av stoler og utpakking. Og T-T-T, Ting tar tid! Det måtte ryddes plass til loppene i salgslokalet, som var allrommet og i gangen og ta i mot nye. For nye lopper kom nå hele tiden. Mye var rart og fint og mye var svært skittent og skulle vært et helt annet sted. Etter å ha fordelt de mange ulike oppgavene,inndelt i salgslag, kjøkkengjeng og skrevet lister, ble det endelig den store åpningen, kl 11.00, med en kø av kjøpelystne utenfor.
Innenfor hadde vi løpt og bakt og kokt kaffe, kokt pølser, stekt vafler, ordnet med vekslepenger og skaffet fem kakebokser som fikk duge som salgskasser og skrevet plakater med informasjon om at alle som handlet på markedet støttet samtidig Norsk Folkehjelps arbeid med å bekjempe miner og klasebomber, gjennom den årlige TV-aksjonen.Veffelstekinga var i gang, frukten oppskåret for gruppen som skulle være på musikkseminar også denne dagen, i rommet som kalles «whiteboxen» i frivilligsentralen. Det dampet på kjøkkenet og mange av loppene var nyvaskede og skinte i all sin prakt og gammelmodighet.

De første kjøpelystne fòr som en vind gjennom lokalet og enkelte lopper ble støvsuget med dem ut igjen. Det var det. Handelen var unnagjort på de første fem minuttene.
Etter dette kom de som stakk innom for å treffe noen og ha det hyggelig. De hadde god tid og tittet litt og «rotet» litt, satte seg ned og tok en kopp kaffe og slo av en prat.
Å «slå i hjel» noen timer på et loppemarked noen timer en lørdag kan være noen flere burde unne seg. For en trivelig stemning og herlige mennesker, ja bortsett fra de som overhodet ikke kan tenke seg å betale mer enn fem kroner for en radio, eller mener at en bærepose full av bøker for femti kroner er altfor mye …


Noen visste hva de skulle ha og noen visste ikke at de trengte så mye, før de bar ut den ene posen etter den andre, med alt de egentlig hadde mer av fra før …, – en lurte egentlig på om hun hadde stuet vekk de samme koppene hun nå fikk kjøpt på loppis og gledet seg til å gå hjem og lete etter de samme koppene hun hadde hjemme, for hvis det stemte, hadde hun nå hele ti helt like kopper og det er jo fint …
En annen var mest opptatt av å få 12 ulike kopper, bare de matchet sånn nogenlunde med bunnfargen….
En gutt som hadde SÅ lyst på krittavlen på loppemarkedet og fortalte pappan at det slett ikke var slik som pappan trodde, at han bare kunne skrive på tavlen på skolen, for – at nemlig det pappa, så er det ikke så mange ganger vi får lov til å skrive på tavlen på skolen. Den er liksom ikke for oss. – Men denne her, sa gutten, glad og fornøyd i det han og pappan ruslet lykkelig ut døra, – denne her pappa, har til og med sånn fin plass som jeg kan legge krittet på.-

En fin gitar, håper jeg blir brukt av en som vil spille på den mye, og et skutemaleri, malt av en dansk maler på 1800 tallet, håper jeg vil glede den som skal ha det på sin vegg. Og kåpen som ble prøvd og tatt med hjem til en ny eier, håper jeg vil varme og bli brukt i vinter og slik kan jeg fortsette … Det er tross alt morsommere å ha fokus på det positive og gledene vi har opplevd sammen, i alle timene med loppemarkedarbeid.
Den første delen er unnagjort og del to handler om å kjøre vekk søpla. Alt det som ingen ville kjøpe og ingen vil ha. Det foreligger en arbeidsplan også for dette og på selve innsamlingsdagen, 23.oktober skal kvinnegruppa overrekke beløpet som kom inn på loppemarkedet. Det var fem tusen kroner det. For en dag!

Les mer om loppemarked og andre saker på Halden Frivilligsentrals hjemmesider HER

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar